Akkurat nå når jeg skriver dette, sitter jeg på et hotell i Alta etter en fantastisk tur til Hammerfest og områdene rundt byen. Jeg besøkte datteren min og kjæresten hennes. Alltid når jeg drar på slike turer følger kameraet med. Og det er det som er en av de tingene som er så bra med fotografering, at du kan fotografere samme hvor du er, selv om du også har det sosialt. Foto kan kombineres med familieliv, med venner, med kolleger. Og det er jo det folk gjør i dag. Alle fotograferer, med mobilen og tar bilde både av barn og andre, ting og tang. Selv er jeg glad i å ta bilde av de som jeg er sammen med, men jeg er også veldig glad i å ta bilde av den naturen og det landskapet som jeg beveger meg i, og denne helgen har jeg beveget meg i et landskap som nesten tok pusten fra meg. Det var bare så storslott og vakkert.

Å sanse, bare være

Og da er jeg inne i det å sanse. Jeg står på en liten bakketopp og ser rundt meg, eller jeg står i fjæra og ser ut over havet, jeg ser noen fugler, jeg ser fjellene, jeg ser fargene. Jeg hører fuglene, jeg hører bølgene, jeg hører vinden, jeg kjenner den friske vinden, jeg kjenner at det er godt å ha på seg godt med tøy. Jeg varmer meg på et bål. Jeg kjenner at det er godt å holde i kruset med kakao, og jeg smaker kakaoen og kjenner at den gjør meg godt. Jeg er midt i naturen, midt i villmarken, langt nord i Norge, sammen med to jeg er glad i. Jeg lytter, ser og sanser. Kameraet er klart til å ta bilde av det som kommer til meg. Jeg er i en væretilstand. En sansetilstand.

Å komponere og sanse bildene

Jeg ser ut over landskapet og ser disse fargerike trærne gå diagonalt oppover fjellsiden. Jeg legger de diagonalt inn i bildet, konsentrert om komposisjonen når bildet blir tatt, men også etterpå når jeg bearbeidet bildet i Lightroom.
Når jeg kjørte over vidda fikk jeg øye på en reinflokk som beitet like ved veien. Jeg stoppet bilen, rullet ned vinduet og fikk fotografert dem. Igjen tenkte jeg komposisjon, kunne jeg fange dem inn slik at bildet ble bra å se på? Jeg tok en del bilder, men det var først da jeg satt med bearbeidingen etterpå at jeg så at også her kunne jeg satse på en diagonal i bildet. Og litt artig med at annenhver en ser på meg og stiller rompa til .
Jeg fikk et tips om å kjøre inn Neverfjorden mot Saraby, for der skulle det være så vakkert. Det kan være lurt å følge tips og råd av og til. Og jeg kom til dette vakre stedet. Det var bare å stå å se, suge skjønnheten til seg. Igjen å sanse, se, få med seg både hav og himmel, hus og land. Og å nyte skiftningene i været. Fra regn til sol, fra sol til regn.

I dette innlegget har jeg prøvd å beskrive litt om hvordan jeg har det når jeg er ute i landskapet og sanser det. Det blir en kombinasjon av å se utover, og samtidig finne roen innover. Hvordan er det du sanser det landskapet som du beveger deg i? Er det noe som pirrer din nysgjerrighet, noe du kunne få lyst til å forevige på bildebrikken, samtidig som inntrykket foreviger seg i deg?

Du kan også gå inn på elibragerphotography.com og lese og se flere bilder fra turen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *